FIVAS besøker Statkraft-utbygging i Laos

I desember er FIVAS i Laos for å møte lokalbefolkning berørt av Theun Hinboun-utbyggingen. Statkraft er inne som eier i Theun Hinboun Power Company (THPC) og har delvis ansvar for driftingen av vannkraftanlegget. I januar skal Theun Hinboun Expansion Project ferdigstilles, og produksjonskapasiteten på kraftstasjonen økes.

Så mange som 4000 bønder og fiskere som bor langs elva eller ovenfor dammen må flytte. Statkraft og THPC har lagt ned mange ressurser i å sikre gode forhold for de berørte menneskene. Allikevel er det flere som føler seg urettferdig behandlet, og det er grunn til å sette spørsmålstegn ved hvorvidt internasjonale retningslinjer er fulgt.¹ Målsettingen er at ingen berørte skal komme dårligere ut av den nye situasjonen enn de ville vært uten utbyggingen, ikke minst er det strenge retningslinjer for hvordan mennesker som må bosette seg på et nytt sted skal kompenseres. Selskapet har tatt en snarvei og sagt at flere landsbyer som må flytte ikke er såkalt ”re-bosatt” bare ”justert”, og har dermed ikke fulle rettigheter til kompensasjon.

Filmen ovenfor viser hvordan Theun Hinboun Expansion Project truer livsgrunnlaget til 50 000 mennesker, og påpeker hvordan utbyggerne omgår internasjonale rettningslinjer i Ekvatorprinsippene, ved å unngå betegnelsen “re-bosatt”. Den tar også opp Statkraft og norske myndigheters ansvar for utbyggingen. Filmen er produsert av BankTrack og International Rivers.

De fleste landsbyene består av bønder som har drevet risdyrking nede ved elven. På grunn av den store reguleringen av vannføringen i elva kan de ikke lenger drive dyrke ris her, isteden må de benytte kunstig vannede jorder som selskapet har gitt dem som kompensasjon for de tidligere rismarkene. Mange har klaget over at de får mindre ut av de nye jordene enn de fikk før. Flere har også begynt å reise fra landsbyen for å ta seg lønnet arbeid i større byer, eller i Thailand.

Vi har også besøkt landsbyen Thasala som ble flyttet fra elven Nam Gnouang. Rett ved landsbyen ligger Nam Gnouang-dammen (bildet til høyre), som er en del av utvidelsesprosjektet  Landsbyen fikk først beskjed om at de ikke trengte å flytte, men ble likevel flyttet i mai i år. Flere av innbyggerne, og særlig barn, hadde fått utslett fra vannet som ble sluppet ut fra dammen. Vannet luktet også så sterkt svovelaktig at man ble kvalm av å oppholde seg der i perioder.

Landsbyen er en av de som ikke har fått status som re-bosatt, men bare flyttet. Innbyggerne her har ikke fått nye rismarker som kompensasjon for de gamle, men en erstatning på 21-35 millioner Kip per hektar. Men rismarker koster opp mot 50 millioner kip per hektar får vi fortalt. Anbefalingen i internasjonale retningslinjer er å gi land-for -land kompensasjon, og ikke pengeutbetalinger. Noen husholdninger har bare brukt opp pengene uten å kjøpe nye rismarker. En mann vi snakker med har vært nødt til å kjøpe land langt unna, og reisen er så lang at han må være borte flere dager i strekk når han drar for å jobbe på åkrene.

Bildet viser en del av den forlatte byen Thasala.

I landsbyen Nanxong er det 23 familier som har nektet å akseptere jorda de har fått av selskapet som erstatning for tapte rismarker fordi jorda er for dårlig til å dyrke ris på. Vanningssystemer, som de tidligere ikke trengte da de dyrket i nærheten av elva, er heller ikke på plass. Både i Nanxong og flere av de andre landsbyene har de tatt opp klager med selskapet. De har fått noen løfter, men prosessen er treg, og av og til får de ikke tilbakemelding i det hele tatt. FIVAS og andre internasjonale organisasjoner har stadig dialog med Statkraft og THPC, og vil viderebringe klagene fra landsbyene vi møter. FIVAS har også tidligere kritisert Theun-Hinboun og Theun Hinboun Expansion project. Blant annet i rapporten Ruined rivers, damaged lives. Les omtale av rapporten på International Rivers sine nettsider.

1 Statkraft er selvpålagt å følge IFC Performance Standards i sitt arbeid. Flere av bankene som er utlånere for prosjektet følger også Equator Principles som er en overføring av de samme prinsippene.

Tekst og foto: Jonas Ådnøy Holmqvist

Cabin crew – Boarding completed – Please be seated for departure

Etiopia kan beskrives som å være i en Rostowsk takeoff-fase i tråd med klassisk utviklingsøkonomi. Landet øøker strømproduksjon fra 2000 MW til 10 000 MW[1] og har planer om bygge ut elektrisitetstilgangen fra 48 til 79 % innen 2015. Den store produksjonen av elektrisitet skal gå til eksport til flere naboland og til voksende industrier i tillegg til husholdninger.

Samtidig har landet en inflasjon på mellom 30 og 40 % per år og en lite utdannet befolkning hvor om lag  80 % av befolkningen er avhengig av subsistensjorbruk. Etiopia har satset stort og kuttet mange svinger. Hvorvidt man kan stabilisere inflasjonen og få til en stabil elektrisitetsforsyning som gir ringvirkninger i form av økt industrialisering og næringsvirksomhet gjenstår å se.

Etter en uke med møter i Addis Abeba kan en ikke unngå å være imponert over ambisjonsnivået. Ambisjonsnivået går hånd i en hånd med en nasjonal selvbevissthet som glatt ignorerer internasjonale standarder og ”vestlig” rettighetstankegang. Ironisk nok er Etiopia nettopp valgt inn i FNs menneskerettighetsråd, som for å understreke menneskerettighetenes globale karakter, eller kanskje like viktig som et uttrykk for at politisk makt fortsatt er avgjørende også i FN.
Det er ingen tvil om at Etiopia er en aktør med mye makt internasjonalt og ikke minst i Afrika; og landet har brukt sine krefter til å posisjonere seg. Både som sete for African Union og som vestlig alliert på det ustabile Afrikas horn har Etiopia en posisjon som nok gjør det viktigere for Norge å være i Etiopia enn det er for Etiopia at Norge er her.

Donortettheten i Etiopia er svært høy, og Norsk støtte utgjør om lag 1 % av den samlede bistanden til Etiopia. Norsk bistand til vannkraftsektoren er i noen grad etterspørselsstyrt (Slik det er et mål om i Parisagendaen – I motsetting til tilbudsstyrt.) Etiopiske myndigheter har initiert samarbeidet og utformet det i samarbeid med den Norske ambassaden. En viktig del av det norske samarbeidet er et institusjonssamarbeid mellom Norske NVE og det Etiopiske departementet med ansvar for vannkraft, Ministry of Water and Energy. En svært stor del av støtten til institusjonssamarbeidet har gått til forstudier av vannkraftprosjekter. På grunn av andre etiopiske utbygginger er disse forstudiene stoppet da de ikke kunne gjennomføres.
Også tidligere på ’00-tallet har Norge finansiert slike mulighetsstudier av to dammer som siden er lagt til side. – Studiene er gjort av norske konsulentselskaper som altså sitter igjen med en svært stor del av pengene. Hva Etiopiske myndigheter får ut av det er uklart.

Norsk støtte til energisektoren i Etiopia er ikke bare damstudier lagt i en skuff. Fivas er nå på vei tilbake til Oslo og skal bearbeide informasjonen herfra. Oppfølging av norsk etiopiapolitikk kommer!

Dagens sitat:

”The linkages between different types of freedoms are empirical and casual, rather than constitutive and compositional. For example, there is strong evidence that economic and political freedoms help to reinforce one another, rather than being hostile to one another (as they are some times taken to be).”
– Amartya Sen, Development as Freedom (1999)

---

[1] Installert kapasitet vil ligge omkring 10 000 MW når Grand Reneissance ferdigstilles.

Videre lesing:

Development today 5/2012 June 11, 2012, Om forstudiene av Beko Abo og Mandaya og institusjonssamarbeidet, krever innlogging

NVE Annual Report 2011 [pdf], Om samarbeidet i Etiopia fra side 17

FIVAS i Etiopia

Sitter og forbereder meg til møte med ambassaden i morgen. På tross av solskinn er innetemperaturen på 18 grader litt i kaldeste laget for en nordboer vant til glava og panelovner. Det bygges og graves over en lav sko i Addis Abeba, litt som i Oslo. Arbeidersikkerhet er allikevel ikke helt den samme.

Byggearbeider i Addis Abeba

Vi har stort sett strøm, noe som betyr at vi stort sett har internett. Moderne energi til matlaging virker allikevel å være for de bemidlede her i Addis, lukten av brent trekull ligger tung over byen.

I går møtte jeg Olssan, han var tidlig i tredveårene og har kone og tre barn, universitetsutdannelse og ingen jobb. Derfor hang han mye i gata mi – eller kanskje like gjerne gata hans – der hvor jeg er gjest for øyeblikket. Han kjente de som gikk forbi og kunne fortelle om hvor de få hvite som gikk forbi jobbet. Han håpte å få en jobb sa han. Myndighetene ville nok gi ham en snart. Vanligvis tok det åtte år og få jobb, og nå hadde han ventet i tre. Hans gruppe sto for tur nå sa han.
Men vi er jo her for å snakke om strøm, ikke arbeidsledighet. Etiopiske myndigheter ser vannkraft og elektrisitet som en utviklingsdriver, et syn de deler med Norge og mange andre. Strøm leder til investeringer og økonomisk vekst og økonomisk vekst bidrar til stabilitet. Det er i alle fall den enkle versjonen, eller narrativet som det heter i postmodernismen. Og det er ikke mye rom for andre tolkninger, særlig ikke i Etiopia. Selv om noen opposisjonspartier og noen miljøorganisasjoner tillates er det ikke mye rom for kritikk av vannkraftutbyggingene som er Etiopias prestisjeprosjekter. Norge er inne med støtte til Energisektoren. Selv om norskstøttede damutbygginger er parkert inntil videre da en fikk vite at det gigalomane Grand Renneisance Dam ville oversvømme et av prosjektene støtter norsk bistand mange andre felter av den Etiopiske energisektoren, NVE er blant annet inne med et kapasitetsbyggingsprogram. Hvordan Ambassaden vurderer utviklingen i energisektoren i Etiopia, i lys av de problematiske utbyggingene Gibe 3 og den annonserte Grand Reneisance Dam, og hvordan de ser Norges rolle er noen av spørsmålene vi håper å komme litt dypere i.

Dagens sitat:
“The general consensus that ‘true’ knowledge is fundamentally non-political obscures the highly if obscurely organized political circumstances obtaining when knowledge is produced” -Edward Said

Dette sitatet og mer om Narrativer om vannkraft og utvikling kan du lese i Kristin Lauvstad Tuftes masteroppgave The ‘Energy leads to develpoment’ Narrative 

Les gjerne mer om vannkraftsektoren i Etiopia og norsk innvolvering i rapporten In our Image, mer om menneskerettighetssituasjonen i Etiopia kan man lese i hos Human Rights Watch, blant annet i rapporten Development without freedom (2010).

Tekst og foto: Jonas Ådnøy Holmqvist

Selvransakelse i Verdensbanken

Tekst og foto: Anette Tjomsland
World Water Week i Stockholm

“Gir vi feil anbefalinger i forhold til store infrastrukturprosjekter? Hvordan kan vi forbedre rådene våre?“
Disse spørsmålene stilte Diego Rodriques, seniorøkonom i Verdensbankens avdeling for vann, energi og transport, på seminaret “Beyond Climate Uncertainty: Can we build Resilience Through Infrastructure?” Samtidig anerkjente han at kostbare prosjekter ikke alltid lever opp til de forventede resultatene.

Dagens dammer er simpelten ikke bygget med tanke på et endret klima. Selv om vi nå har visst om klimaendringene en stund så planlegges heller ikke nye prosjekter med høyde for påkjenningene et endret klima vil medføre.

Nye takter mot egen strategi?
FIVAS skrev nylig om verdensbakens infrastrukturstrategi, som ble oppdatert høsten 2011. Den går inn for å støtte gigantiske energiprosjekt som kan endre og modernisere store regioner. Dette på tross av en lite oppløftende historie med slike prosjekter tidligere. Det er imidlertid positivt at Verdensbankens nye president Dr. Jim Yong Kim har uttalt at han ønsker å prioritere løsninger som fungerer fremfor ideologi. FIVAS-artikkelen avslutter med et håp om at den nye presidenten får banken til å endre kurs. Det er derfor oppløftende å høre flere sentrale aktører i institusjonen diskutere hvorvidt bankens nåværende infrastukturstrategi er riktig satsing.

Fra grå til grønn
Flere kritiske problemstillinger ble påpekt i løpet av seminaret, og publikum kunne stemme underveis i debatten. Blant avstemningene var for eksempel store versus versus små dammer, og lokal versus sentral planlegging. Særlig spennende synes jeg det var å høre erkjennelsen av at den økonomiske planleggingen i altfor liten grad tar hensyn til økologiske begrensninger før det er for sent.

“ Vi trenger mer fokus på hvordan vi kan inkludere disse problemstillingene i den økonomiske planleggingen. Det finnes mange måter å gjøre dette på, men de eksisterer ikke innen min institusjon.”
Det svarte David Mc Cauley, som leder Verdensbankens klimaprogram i Asia på spørsmål om hvordan best investere i “grønn” infrastruktur fremfor “grå”. Han fikk støtte fra blant annet Monica Scatasta i European Investment bank.

“Jeg får følelsen av at det er en tendens til å tenke på klimatilpassning som en del av miljøkonsekvensanalysen, og det er altfor sent og det er noe vi må forsøke å stresse for å endre.”

Paneldiskusjon. David Mc Cauley til høyre.

Reduksjon og utslipp, to sider av samme sak
På slutten av seminaret satt jeg med følelsen av at panelet unngikk, eller var ubevisst, et viktig tema. På den ene siden snakket de om viktigheten av å tilpasse dambygging til et endret klima, men det er jo ganske paradoksalt at dammer i seg selv bidrar til å øke den globale oppvarmingen som de forsøker å tilpasse seg. Det var for eksempel ingen som snakket om behovet for mer forskning på hvordan dammer kan bygges for å minske utslipp. Eller implementering av strengere retningslinjer basert på det vi allerede vet.

“Når verden etterhvert begynner å våkne”
Jeg tok derfor mot til meg og spurte, med henvisning til Ivan Limas (Brazils national institute for space research) forskning, som blant annet viser at verdens 52 000 største dammer bidrar til 4% av global oppvarming. Spørsmålet mitt var hvordan de forholder seg til dette, og om ny forskning blir inisiert. Det er godt mulig at jeg burde vært enda mer spesifikk, men svaret jeg fikk fra Mc Cauley var kort og veldig generellt. “Jeg tror at når verden etterhvert begynner å våkne opp og innser konsekvensene av klimaendringene, så vil utslippsreduksjoner etterhvert bli mer viktig enn tilpasning.”

To tanker i hodet samtidig
Javel, tenkte jeg. Når verden etterhvert begynner å våkne? Når blir det da? Og når har Verdensbanken tenkt å våkne? Og hvorfor i all verden ser man ikke disse to problemstillingene i sammenheng allerede i dag? På den andre siden så er det forståelig at Mc Cauley svarer som han gjorde, han var jo tross alt beundringsverdig åpen om at institusjonen hans mangler mekanismer for å tenke på tilpassning i planleggingen. Da sier det seg kanskje selv at de ikke har kommet så langt at de kan tenke på både tilpassning OG utslippsreduksjon samtidig.

Etterpå kom det bort to stykker til meg som synes det var bra at jeg hadde tatt opp dette. Han ene, som jobber med våtlandsområder i Ghana, var veldig interessert i å lese mer om klimautslipp fra dammer. Jeg betrodde at jeg ikke følte at jeg hadde fått noe tilfredstillende svar på spørsmålet mitt. Da flirte han og sa: “Men det er jo fordi de ikke har tenkt på dette, de vet rett og slett ikke. Det er derfor du ikke fikk noe klart svar.”

Senere kom jeg tilfeldigvis i prat med MC Cauley i matkøen. Jeg sa at jeg gjerne skulle hatt et litt mer spesifikt svar på spørsmålet mitt. Da brukte han ti minutter på å snakke generellt om klimaendringer, og behovet for å se utviklingsbudsjetter i sammenheng med klimafinansiering. Vi er nå i alle fall enige om det, men jeg synes det er bekymringsverdig at debatten om utslipp fra dammer tydeligvis er helt fraværende i debatten om tilpassning. Problemets kjerne ligger sannsynligvis her:

“Den største utfordringen på kort sikt sannsynligvis er ikke å kombinere ingeniørdesign med økosystemet, men heller å endre den statiske kulturen i våre egene politiske og sosiale institusjoner for å bli i stand til å håndtere endringene.”

Det sa Fredric Boltz, fra Conservation International, i sin oppsummering av seminaret.

Fredric Boltz, fra Conservation International oppsummerte diskusjonene fra seminaret. Han trakk særlig frem at institusjonell endring er nødvendig for å håndtere klimaendringenes utfordringer for dammer.

FAKTA om seminararrangøren:
Seminaret ble arrangert av the AGWA Desicion support system, i samarbeid med flere andre aktører. AGWA jobber for å bringe sammen kompetanse på tvers av fagområder, som fokuserer på hvordan vannressurser kan forvaltes på en måte som er bærekraftig – selv som klimaendringer endrer den globale hydrologiske syklusen.

AGWA står for Alliansen for Global Water Adaptation, og består av en gruppe av regionale og globale utviklingsbanker, utviklingsorganisasjoner og myndigheter, og sivilsamfunnsorganisasjoner (NGOer). AGWA jobber i tre team av eksperter som fukuserer på henholdsvis økonomisk og finansiell risiko analyse, ingeniørløsninger og hydroøkologi, prosjektering og drift.

Nektes kompensasjon

Tirsdag denne uka var vi i byen Jinja og så på Bujagalidammen, som er den tredje demningen på Nilen, etter Viktoriasjøen. Bak utbyggingen står det ugandiske selskapet Bel, og det Italienske selskapet Salinas.

Demningen er ikke offisielt åpnet enda fordi den fortsatt ikke produserer strøm. Planlagt åpning var november 2011, men den er nå utsatt til februar 2012. Vi fikk likevel et inntrykk av hvordan det hele vil se ut, da de har konstruert ferdig den ene siden. Vi kunne også se hvordan elvebredden allerede var utsatt for erosjon på grunn av plutselige og store utslipp fra demningen.

Disse mennene er en del av den gruppen som måtte flytte på grunn av dammen. De har nå fått fiskeoppdrett som erstatning for tapt mulighet til å fiske i elva. Anlegget er finansiert av en organisasjonen Souluganda, og utbyggeren, Bel. Intensjonen er nok god, men fiskerne fortalte oss at de nå må bruke et halvt år på å tjene 70 000 ugandan shilling (168 kr), dette er det samme som de tidligere tjente på en uke. Målt i norske kroner er det 168 kr. Det er hardt arbeid, de må grave nye oppdrettsdammer med bare hendene og flytte tunge stein.

- Her må vi investere så mye. Elven var gratis. Her må vi jobbe hele tiden, forteller Muziva Miria som er den av de 11 arbeiderne som er med i fiskeoppdretts-cooperativet.

Overestimerte MW
Planlagt strømproduksjon er 250 MW, men i følge Robert i NAPE viser undersøkelser som sivilsamfunnsorganisasjoner har gjort at demningen ikke vil kunne produsere mer enn 160 MW. De andre to dammene som ligger 5-6 km lenger oppe på Nilen gjør at vannføringen i elven ikke vil være høy nok til å produsere så mye strøm. Kiira, den andre av de to øvrige demningene skulle produsert 250 MW, men produserer i dag bare 36. Til sammen genererer de to demningene oppstrøms 130 MW. Det er derfor usannsynlig at Bujagali noensinne vil kunne produsere 250 MW. Dette er en av de kritiske innvendingene mot større demninger. Planlagt strømproduksjon viser seg ofte å være overestimert. Tap i inntekt og livsvilkår for lokalbefolkningen, målt opp mot faktisk oppnådd strømproduksjon, gjør at slike utbygginger ofte ikke er samfunnsøkonomisk lønnsomme.

Mangelfull miljøkonsekvensanalyse
Et annet kritisk punkt er at budsjettene ikke tar tilstrekkelig høyde for økonomisk kompensasjon for de de lokale berørte. I Bujagali underkompenseres de fordi konsekvensene er større enn først antatt. For å holde budsjettet nekter selskapet å stå til ansvar for sine overtramp. I forkant av utbyggingene utføres det miljøkonsekvensanalyser dersom dammen er over en viss størrelse, men disse evalueringene betales av selskapene selv. Robert (fra NAPE, som fulgte oss rundt på området) sier at han er svært kritisk til dette og at analysene ikke kan kalles uavhengige så lenge konsulenten får lønn fra selskapet.

I Bujagali har miljøkonsekvensanalysen særlig sviktet på to kritiske punkt. Oppstrøms for dammen har det lenge vært en aktiv rafting-turistnæring. Nå er det en gigantisk innsjø der istedenfor ville stryk. Turistene er nesten borte.

Et lite utsnitt av den nye innsjøen.

Det andre punktet gjelder en sprengning som ikke var planlagt da miljøkonsekvensanalysen ble utført. Det burde ha blitt utført en ny konsekvensanalyse da de bestemte seg for å endre på dette. Mange har fått sprekker i husene sine, og dyr og mennesker ble veldig skremt. Befolkningen hevder også at en gravid dame døde av sjokk under fødselen på grunn av de voldsomme rystelsene i jorden.

Fra elv til innsjø
I det vi kjører inn i den tidligere raftingparken, blir vi stoppet av en vakt.
- Have you heard that the waterfall is gone because of the dam?
- Do you want to see where the water falls used to be?
Han krever betaling for at vi skal få passere. Robert protesterer.
- You know, in Africa, when someone has died we come to mourn. We don’t have to pay for that.
Vi må likevel betale, og ber om kvittering. Vakten forbereder oss på det vi ikke kommer til å se.

- You know, it is not there. That is what I can tell you.

 

Mewu (25) og Hassan (35) livnærte seg som raftinginstruktører før elva ble til innsjø. Tidligere kunne de tjene mellom 50 000 (120 kr) og 70 000 (168 kr) om dagen. Nå tjener de mellom 30 000 (72 kr) og 50 000 omtrent tre dager i uka. Istedenfor rafting tar de med seg de få turistene som dukker opp på båttur på den nye dammen. De er ikke blitt kompensert for inntektstap, selv om sjefen deres, the Mzongo big man (hvit rik mann) har fått stor erstatning og en Yacht. Han har lovet å kompensere dem, men de har enda ikke fått noe.

Robert er rystet over det han ser og sier at det er verre enn han trodde. Den nye innsjøen er stor og det er ikke blitt ryddet vegetasjon før området ble oversvømt, noe som vil føre til høye klimagassutslipp på grunn av forråtnelse som produserer metangass.

Community-møte med 70 berørte
- Oh, they are calling me again. They are waiting.
Robert sin telefon ringer konstant. Det er mye å se og mange å snakke med. Ting tar tid. Men vi skjønner at det er noen som venter på oss. Vi forter oss. Da vi kommer frem viser det seg at det som er et community-møte på gang. Omtrent 70 mennesker har ventet på oss i to timer. De er spente på hva vi kan hjelpe dem med.

Vi ble ydmyke i møte med alle disse menneskene som hadde ventet så lenge på oss. Synd at vi ikke kan gi dem noe quick fix.

Vi må bruke litt tid på å avklare forventninger og forklare hvordan vi jobber. At det handler om politisk påvirkning på overordnet nivå, og at vi dessverre ikke har noe quick fix, men at vi trenger å lære av dem for å kunne snakke om saken med de som finansierer prosjektet.

De berørte gruppene på møtet fikk snakke en etter en med hver sine representanter, og innspill fra salen. Gruppen som var berørt av sprengningen fortalte at Bel, hovedkontraktøren nekter å ta ansvar for dette og kompensere husene deres – som har sprekker etter skjelvene. En annen gruppe er de mange hundre som ble skadet av å jobbe på demningen, det har også vært flere dødsfall. Noen av de skadde har fått noe behandling, men de fleste har ikke blitt kompensert tilstrekkelig. Selskapet refererer dessuten til helsekontroller som ble foretatt før skadene inntraff.

Dette er Isak. Han fikk en metallsplint i det høyre øyet da han jobbet på demningen. Han er nå er blind på det ene øyet. Selskapet nekter for at de har erstatningsansvar.

En tredje gruppe på møtet var de som er berørt av elektrisitetslinjene. På grunn av vedlikehold av linjene kan ikke de som har landområder under ledningene dyrke jorden der lenger. De opplever at selskapet har brutt løftene i forhold til hvor mye kompensasjon de ble lovet. Et eksempel som ble gitt er tapet av bananplanter som ble beregnet kompensert med 150 000 shilling pr stk, men isteden fikk de bare 2000. Det koster 200 000 å kjøpe en ny.

Besøk av Verdensbankens ombudsmann
Robert fra NAPE har jobbet tett med lokalbefolkningen i flere år. Han holdt opptil flere motivasjonstaler under møtet.
- We do not solve your problems, but we teach you how to solve your problems. You people from here has talked to the ombudsman in the World Bank! I was not here, but I knew you could do it from the capacity building we have done with you.
Deltakerne på møtet er stolte av dette. Informasjonen deres har gått nådd hele veien til Washington, og de har nettopp hatt besøk av ombudsmannen. Nå gjenstår det bare å se om det vil gi noen resultater i form av kompensasjoner og reell dialog.

Tekst og foto: Anette

Anbefalinger til ansvarlig investor

I går var vi i Bugoye og snakket med lokale berørte. Vi var i kontakt med innbyggere som hadde fått nye hus og nye landområder, og berørte som ikke måtte flytte. I tillegg snakket vi med arbeidere på Bugoye og folk vi møtte ved vannkilder i lokalsamfunnet. Det var mange positive tilbakemeldinger, men det ble også rettet kritikk mot prosjektet på flere spesifikke punkter.

Dame som har hentet vann i et vannhull langs kanalen.

Vi så også på lokale vann-kiosker som selger vann for mellom 20-50 Ugandiske shilling pr 20 liter (100 shilling = 23 øre).

Vann-kiosk hvor 20 liter kan kjøpes for 20 shilling. Finansiert av Trønder Energi. De vi snakket med hadde delte meninger om dette tiltaket. Noen mente at vann i prinsippet skal være gratis, og fortalte at flere ikke har råd til å betale og derfor henter vann fra kanalen. Flere har blitt syke av å drikke dette fordi de ikke koker det. En vi snakket med fortalte at det nå er mangel på brensel på grunn av økt befolkning i området, og at det derfor ikke alltid er så lett å koke vannet. Andre mente at vann-kiosken var et veldig positivt tiltak, at det tross alt er veldig billig, og at det er helt rimelig å betale litt for vedlikehold av systemet.

Tilsvarende, eller bedret situasjon
FIVAS er opptatt av at alle som blir berørt av kraftutbygginger enten skal ha det like bra som før, eller få det bedre etter utbyggingen. Dette er også et uttalt mål for Trønder Energi. Det vil si at kvaliteten på hus og jordkvalitet, samt tilgang til rene vannkilder skal være tilsvarende det de hadde før, eller bedre.  Formålet med besøket var å finne ut om de som er berørt av Trønder Energi sin utbygging i Bugoye føler at de har blitt tilstrekkelig kompensert, og hvordan det har påvirket vanntilgang, vannkvalitet og livet i elva. Vi så også på andre tiltak selskapet har implementert i lokalsamfunnet. De har blant annet bygget nye bygg på helsestasjonen, finansiert medisiner, og bygget en pit latrine (toalett med hull i gulvet).

En av husholdningene som er kompensert med nytt hus.

Her er huset som familien på bildet ovenfor har fått som erstatning for et hus som måtte vike plassen for kraftstasjonen.

Ønsker dialog med Trønder Energi
Vi opplevde fortsatt at selskapet generelt har et godt rykte i området, og at folk flest er mer positive enn negative til deres tilstedeværelse. Det har generert arbeidsplasser, noe som igjen har hatt bedret markedstilgangen for landbruksprodukter fra området. Vi har helt klart inntrykk av at Trønder Energi ønsker å være en ansvarlig investor, som også gir noe tilbake til samfunnet.

Oppfølging
Flere av de berørte har ikke fått det de forventet ut av utbyggingen og tilstedeværelsen til Trønder Energi. Vi oppfatter det som om flere har legitime bekymringer og krav de ikke føler er kommet gjennom med i møter med Trønder Energi lokalt. FIVAS kommer til å lage en rapport etter besøket og å ha en dialog med Trønder Energi om hva vi mener er viktige krav og hva som bør endres til eventuelle nye utbygginger.

Jozofina Kabanyaka bor nedstrøms for kraftverket. Hun har fått erstattet noe tapt land og er fornøyd med jordkvaliteten på det nye landområdet.

Tekst: Anette og Jonas
Foto: Anette 

Bugoye uten bart

I dag har vi endelig besøkt Trønder Energi sitt kraftverk, Bugoye. Det er dog ikke så mange trønder-barter der til vanlig, 90% er lokalt ansatte, hvorav 10% er kvinner.

Vi ble vist rundt i kanalområdet og på kraftverket. Fra området oppstrøms fikk vi se hvordan vann fra tre forskjellige kilder blir ledet sammen i en felles kanal, via Ugandas lengste undergrunns-tunnel på 950 m, som transporterer vannet til kraftverket som har 13 MW kapasitet. På grunn av varierende vannstand, genererte kraftverket i dag 8 MW. Vi kunne se at vannstanden i den opprinnelige elva er betraktelig lavere i dag enn tidligere, og har hørt at dette har skapt misnøye blant befolkningen nedstrøms.

Danger-skiltene viser at dette ikke er et sted å bade.

En vi snakket med i dag sa at det er tydelig at Trønder Energi prøver å implementere gode tiltak i lokalsamfunnet, og at selskapet har et godt rykte i området. Han trakk frem at vanntilgangen og veiene har blitt bedre, men hevdet at vannkvaliteten derimot var blitt dårligere.

Langs vår vei kunne vi se noen av husene som den berørte befolkningen har fått i forbindelse med prosjektet. 33 familier som måtte flytte på grunn av utbyggingen ser ut til å ha fått solide og fine nye hus. Vi skal snakke med dem, og andre berørte i morgen. Da vil vi finne ut mer om hvordan flyttingen oppleves fra deres side, og hvordan det har påvirket deres liv.

Gøy med hjelm!

Tekst og foto: Anette og Silje

Økende norsk energisatsing i Uganda

Vi har hatt møte med Morten Svelle, nestleder på den norske ambassaden og ansvarlig for Norges bistand til Uganda, og rådgiver på fornybar energi Katrin Lervik.

Færre og mer spesialiserte satsingsområder
Norges samlede bistand til Uganda er på 430 millioner, ambassaden forvalter omtrent 300 millioner av dette. Innsatsen har tidligere vært ganske spredd og har også omfattet budsjettstøtte, men blir nå mer sektor-konsentrert. Støtten vil dreies mot etterspurte områder som Norge fokuserer på, og har kompetanse på. Energi og ren energi vil bli stort, og “olje for utvikling”-programmet. 

Miljø-skog og klima er et viktig satsingsområde for Norges bistand til Uganda

Miljø- skog og klima er også et viktig satsingsområde, sammen med likestilling, som både har egne programmer og er integrert i energi.  Når det gjelder olje så har Uganda den største porteføljen i Norges “olje for utvikling”-program, målt i pengeoverføringer. Landet er for øyeblikket det området i verden med flest funn pr boring, selv om forekomstene i seg selv ikke er så store i global skala.

Storsatsing på energi
“Ren energi”-satsingen  har i år økt budsjettet fra 50 til 90 millioner, neste år vil dette trolig komme opp mot 100-120 millioner. Norge har lenge vært involvert i energi, og bidro til arbeidet med utformingen av Ugandas energilov på slutten av 90-tallet. Energisektoren ble da splittet opp i tre, generation, transmission og distribution. Dette for å lettere tiltrekke seg private aktører som bare ønsker å involvere seg i selve produksjonsleddet, f.eks et vannkraftverk. Dette er en av de mest liberale delingene i Afrika, og Uganda har lykkes godt med å tiltrekke seg privat kapital. Norge er sterkt inne i utbyggingen av strømnettet med bistandspenger, og flere norske firmaer er engasjert i utbygging av kraftverk. Manglende stabilitet i betaling til kraftleverandører fra Ugandiske myndigheter for levert strøm, har den siste tiden vært utfordrende for private aktører. Bakgrunnen for disse problemene er at sterk subsidiering av strømmen krever svært store bevilgninger fra staten.

Strømledninger i Kampala.

Energy + passer inn
Når det gjelder Norges nye klima- og energiinitiativ Energy +, så jobber ambassaden allerede godt i tråd med denne. De fokuserer på public-private partnerships, og gjennomføringen av resultatbasert betaling, noe som allerede er innført i nye avtaler om utbygging av distribusjonsnettet. Svelle og Lervik gav uttrykk for at de har tro på at satsingen på ren energi i Uganda kan bidra til å nå fattig middelklasse først. Det vil si at det ikke er de fattigste strømmen vil nå i første omgang, på grunn av manglende betalingsevne. De fattigste kan likevel bli en indirekte vinner på grunn av næringsutvikling i mellomsjiktet og nye arbeidsplasser som følge av økt strømtilgang.

Tekst og foto: Anette

Små-kraft og stor-kraft i Uganda

Fra 9-21 desember er FIVAS på studietur i Uganda for å se på Trønder energi sitt små-kraftverk Bugoye, og den nylig åpnede store demningen Bujagali, ved Viktoriasjøen.  Vi skal også møte den norske ambassaden, NGOer, og norske og internasjonale aktører. Følg med følg med!